bok<\/a> skrevet av en nobelprisvinner eller kanskje fordi den berømte personen som var invitert til Desert Island denne dagen var en berømt forfatter.)<\/p>\nI 1989, da min avdøde mann Michael Aris kom for å besøke meg under min første periode i husarrest, fortalte han meg at en venn, John Finnis, hadde nominert meg til Nobels fredspris. Da måtte jeg også le.<\/p>\n
Et øyeblikk så Michael forbauset ut, så skjønte han hvorfor jeg lo. Nobels fredspris? En hyggelig tanke, men temmelig usannsynlig!<\/p>\n
Så hva var det jeg egentlig følte da jeg faktisk ble tildelt Nobels fredspris? Dette spørsmålet har jeg fått mange ganger og denne anledningen har uten tvil gitt meg en utmerket mulighet til å reflektere over hva nobelprisen betyr for meg og hva fred betyr for meg.<\/p>\n
Som jeg har sagt det om og om igjen i en rekke intervjuer, hørte jeg nyheten om at jeg hadde fått Nobels fredspris på radioen en kveld. Det kom ikke helt overraskende på meg, siden jeg var blitt nevnt som en av favorittene til å vinne prisen i mange radio- og TV-programmer uken i forveien.<\/p>\n
Under arbeidet med dette foredraget har jeg anstrengt meg hardt for å forsøke å huske hva min umiddelbare reaksjon var da jeg fikk vite at jeg hadde fått prisen. Jeg tror, uten at jeg er helt sikker lenger, at det var noe slikt som: “Å, så de har bestemt seg for å gi den til meg.» Det hele var litt uvirkelig fordi jeg på den tiden på sett og vis følte det som om jeg var litt uvirkelig selv.<\/p>\n
Mens jeg satt i husarrest, hadde jeg ofte følelsen av at jeg ikke lenger var en del av virkelighetens verden. For meg var huset min verden, det fantes også en verden hvor det var andre som ikke var frie, men som var en del av et fengselsfellesskap, og så var det de fries verden; hver av disse var ulike planeter som fulgte sin egen bane i et likegyldig univers.<\/p>\n
Det Nobels fredspris gjorde, var at jeg igjen ble trukket inn i den verdenen som andre mennesker levde i utenfor mitt isolerte område meg og at min virkelighetsfølelse ble gjenopprettet.<\/p>\n
Dette skjedde selvsagt ikke umiddelbart, men etter hvert som dagene og månedene gikk og nyheter om reaksjonene på pristildelingen nådde fram til meg over radioen, begynte jeg å skjønne hvilken betydning nobelprisen har. Den gjorde meg virkelig igjen, den trakk meg inn i et større menneskelig fellesskap igjen.<\/p>\n
Og enda viktigere var det at nobelprisen gjorde at verdens oppmerksomhet ble rettet mot kampen for demokrati og menneskerettigheter i Burma. Vi kom ikke til å bli glemt.<\/p>\n
Å bli glemt. Franskmennene sier at å skilles er å dø litt. Å bli glemt er å dø litt. Det er å miste noen av de båndene som knytter oss til resten av menneskeheten.<\/p>\n
Da jeg møtte migrantarbeidere og flyktninger fra Burma i Thailand nylig, var det mange som ropte ut: “Ikke glem oss!». De mente “ikke glem våre prøvelser, ikke glem å gjøre hva dere kan for å hjelpe oss, ikke glem at også vi tilhører deres verden”.<\/p>\n
Da Nobelkomiteen ga meg fredsprisen, var det en anerkjennelse av at også de undertrykte og isolerte i Burma er en del av verden og at menneskeheten hører sammen som en enhet.<\/p>\n
For meg personlig betyr det å motta Nobels fredspris at min kamp for demokrati og menneskerettigheter utvider seg og strekker seg ut over de nasjonale landegrensene. Nobels fredspris åpnet en dør i hjertet mitt.<\/p>\n
Den burmesiske forestillingen om fred kan forklares som den lykken som oppstår når faktorer som motvirker det harmoniske og det gode forsvinner.Ordet nyein-chan betyr bokstavelig oversatt den velgjørende kjøligheten som oppstår når en brann er slukket. Branner i form av lidelse og ufred herjer rundt om i verden.<\/p>\n
I mitt eget land er det fortsatt fiendtligheter i nord, i vest pågikk det voldshandlinger mellom ulike grupper som resulterte i mordbranner og drap bare få dager før jeg la ut på den reisen som brakte meg hit i dag.<\/p>\n
Nyheter om grusomheter rundt om i verden er det ingen mangelvare på. Meldinger om hungersnød, sykdommer, fordrevne mennesker, arbeidsledighet, fattigdom, urettferdighet, diskriminering, fordommer, hykleri; alt dette er dagligdags kost.<\/p>\n
Overalt finnes det negative krefter som tærer på fredens fundament. Overalt ser vi en tankeløs sløsing med materielle og menneskelige ressurser som er nødvendige for å opprettholde harmoni og lykke i verden.<\/p>\n
Første verdenskrig var en forferdelig sløsing med ungdom og potensial, der klodens positive krefter brutalt ble skuslet bort. Lyrikken fra den perioden har en helt spesiell betydning for meg fordi jeg leste den på et tidspunkt hvor jeg var like gammel som mange av disse unge mennene som sto overfor muligheten for at de ville bli borte før de så vidt hadde rukket å blomstre.<\/p>\n
En ung amerikaner som kjempet sammen med den franske fremmedlegionen skrev før han ble drept i kamp i 1916, at han ville gå døden i møte: “ved en eller annen omstridt barrikade;” “i en eller annen rasert skråning på en sønderskutt høyde;» “ved midnatt i en eller annen by som står i flammer”.<\/p>\n
Ungdom og kjærlighet og liv forsvinner for alltid i et meningsløst forsøk på å innta navnløse og glemte steder. Og hvorfor? Etter snart hundre år har vi ennå ikke funnet noe tilfredsstillende svar på dette spørsmålet.<\/p>\n
<\/p>\n
Er det ikke slik at vi også i dag gjør oss skyldige i uaktsomhet og uforsiktighet overfor vår fremtid og vår menneskehet, selv om det skjer på en mindre voldelig måte? Krig er ikke den eneste arenaen hvor det er mye prat om fred uten resultat. Overalt der hvor lidelsen blir ignorert, sås det kimer til konflikt, for lidelsen bryter ned, skaper bitterhet og raseri.<\/p>\n
En positiv side ved å leve i isolasjon var at jeg hadde god tid til å tenke over meningen med ord og begreper som jeg hadde kjent til og akseptert hele mitt liv.<\/p>\n
Som buddhist hadde jeg hørt om dukkha, som vanligvis oversettes med lidelse, helt siden jeg var et lite barn. Nesten hver eneste dag brukte eldre mennesker, og av og til ikke fullt så gamle mennesker, rundt meg å hviske “dukkha, dukkha” når de slet med plager og hadde det vondt eller når de støtte på små, kjedelige uhell.<\/p>\n
Det var imidlertid først i løpet av de årene hvor jeg satt i husarrest at jeg virkelig fikk satt meg inn i de seks store dukkhaene. Disse er: å bli unnfanget, å bli eldre, å bli syk, å bli skilt fra sine kjære, å bli tvunget til å leve tett sammen med andre enn sine kjære.<\/p>\n
Jeg gransket hver og en av disse seks store lidelsene, ikke mot en religiøs bakgrunn, men ut fra vårt vanlige, daglige liv. Hvis det er slik at lidelsen er en uunngåelig del av vår eksistens, burde vi forsøke å dempe den så mye som mulig på en praktisk og jordnær måte.<\/p>\n
Jeg grublet over effektiviteten ved ulike oppfølgingsprogrammer knyttet til tiden før og etter en fødsel, omsorg for mor og barn, egnede mottaksstrukturer for eldre; omfattende helsetjenester; omsorgsfull sykepleie og hospicer.<\/p>\n
Jeg så spesielt på de to siste formene for lidelse: å bli skilt fra sine kjære og bli tvunget til å leve tett sammen med andre enn sine kjære. Hva var det Buddha kunne ha opplevd i sitt liv som gjorde at han tok med disse to siste formene for store lidelser?<\/p>\n
Jeg tenkte på fengselsinnsatte og flyktninger, migrantarbeidere og traffickingofre, på de mange som må bryte opp fra sine røtter og som har blitt revet vekk fra sine hjem, som har blitt skilt fra familie og venner og som har blitt tvunget til å leve sitt liv blant fremmede som ikke alltid er like imøtekommende.<\/p>\n
Vi er så heldige at vi lever i en tidsalder hvor sosial velferd og humanitær bistand ses på, ikke bare som ønskelig, men som nødvendig. Jeg er så heldig at jeg lever i en tidsalder hvor skjebnen til samvittighetsfanger, hvor de enn måtte befinne seg i verden, er noe som opptar folk overalt, en tidsalder hvor demokrati og menneskerettigheter er alminnelig, om enn ikke universelt akseptert som en fødselsrett for alle.<\/p>\n
I løpet av de årene hvor jeg satt i husarrest, hvor ofte hendte det ikke at jeg hentet styrke fra mine yndlingsavsnitt i innledningen til Verdenserklæringen om menneskerettigheter:<\/p>\n
……. da tilsidesettelsen og forakt for menneskerettighetene har ført til barbariske handlinger som har rystet menneskehetens samvittighet, og framveksten av en verden hvor menneskene har tale- og trosfrihet og frihet fra frykt og nød, er blitt kunngjort som folkenes høyeste mål,<\/p>\n
……det er nødvendig at menneskerettighetene blir beskyttet av loven for at menneskene ikke skal tvinges til som siste utvei å gjøre opprør mot tyranni og undertrykkelse .. .<\/p>\n
![\"\"](\"http:\/\/gfx.nrk.no\/WFkfGNL1Kt5HsB5hp6Vbfw_BTTGUWXaFAmu6m9FLnQGA.jpg\")
<\/p>\n